4 x bærepose and bop to the beat

onsdag 30. juni 2010

Gjesteopptreden: Historie fra en kioskansatt

mandag 28. juni 2010

Gjesteopptreden: Ta lærdom, eller le!

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien kommer fra Anette, som har jobbet i en elektrobutikk i nesten 12 år. Hun har møtt mange rare kunder opp gjennom årene.

En gang klarte jeg ikke holde munn og spøy ut en lettere spydig kommentar som resulterte i mye rot og gavekort til kunden:
Vi hadde en populær kaffetrakter på tilbud, og det var rift om de få vi hadde fått inn. Ofte står det i avisen vår at det er maks én per kunde eller husstand, men ikke denne gangen…

Kunde 1 står og diskuterer med kollegaen min: Kom igjen, kan ikke jeg få kjøpe 2?
Kollega: Nei, dessverre så er det maks én per kunde, fordi det er et så bra et tilbud.
Kunde 1: Men da kjøper jeg én og kona mi én så går vel det greit?
Kollega: Nei, dessverre så mente jeg én per husstand

Dette er en kjent diskusjon vi ofte har med kundene på tilbudsvarer

Kunde 1: Du (han leser av navneskiltet mitt og skal liksom være kompis), snille du, kan ikke jeg få kjøpe to stykker av deg?
Jeg: Men kollegaen min sa vel i fra i sted?
Kunde 1: Jo'a, men jeg har jo handlet masse hos dere før, bare sjekk dataen din.
Jeg: Du mener de 2 pakkene med støvsugerposer og lysrøret for 3 år siden?
På dette tidspunktet er jeg lettere oppgitt over "kompisoppførselen" hans og gir etter og lar han kjøpe de to kaffetrakterne. (Håper du brenner deg på skoldvarm kaffe!)
Jeg: Ok, greit, du skal få kjøpe to stykker du da, siden du er så "god" kunde...

Kunden betaler og er på vei ut døra da neste kunde henvender seg i kassa.

Kunde 2: Har dere ikke mer igjen av kaffetrakteren på tilbud?
Jeg: Nei, dessverre så ble det akkurat utsolgt.
Kunde 2: Ja er ikke det typisk? Dere har aldri varene dere reklamerer for. Lokker kunder helt ut hit for å kunne lure dem til å kjøpe noe helt annet, gjerne dyrere!
Jeg (oppgitt): Nei, vi hadde flere igjen men noen krangla seg til å kjøpe mere enn én.
(Titter bort i retning av Kunde 1 som nesten er ute av døra.)

Da snur Kunde 1 i døra og stormer bort til kassa.

Kunde 1: Står du her og baksnakker meg til andre kunder? Makan til nesvis selger du er!
Kunde 2: Ja, fy søren det var kjempedårlig gjort! Ungdommen nå…
Jeg: Men, men… Jeg sa jo bare sannheten til Kunde 2?! Du (Kunde 1) snakka deg jo til å kjøpe mer enn én og hadde ikke du kjøpt to stykker hadde Kunde 2 fått sin ene han har kjørt så langt for å kjøpe!
Og hvorfor i alle dager tar Kunde 2 samme side som Kunde 1? Jeg prøvde jo egentlig å forklare han hvorfor vi var tomme!
Kunde 1: Kan jeg få nr til sjefen din?!
Han er tydelig opphisset.
Jeg: Selvfølgelig kan du det. Her er mailadressen hans og min så kan du gjerne klage til han.
Jeg vet nemlig at jeg ikke hadde gjort noe galt og at han ville backe meg opp i saken.

Kunde 1 og 2 raser ut av butikken og var tydelig opphisset da de dro.
Noen dager senere får jeg en mail fra hovedkontoret via sjefen min. Den rotta, Kunde 1 har da sendt klage til ikke min sjef, nei, men til administrerende direktør og klaget på meg. Det eneste positive som var å si om den saken var at han hadde beskrevet hendelsen akkurat som den skjedde uten å ljuge på meg enda mer ufine ting.
Alt i alt endte det med en beklagelse fra hovedkontoret og ett gavekort på 500,- til Kunde 1. Og jeg fikk en løftet pekefinger av sjefen min mens han humret over utfallet.

Så kjære butikksfolk, leksen her er at skal du ”baksnakke” kundene dine så sørg for de enten er steindøve eller uten for hørbar rekkevidde! Det nærmeste jeg kommer spydighet i butikk nå er når jeg sier hadet til kunden og de ikke svarer. Da hender det at jeg ganske høyt sier: Eller ikke!

Eller nå ljuger jeg, jeg var litt spydig en dag i siste uke da en kunde skulle ha en lader til mobilen sin:
Jeg: Nei, den har vi dessverre ikke, men jeg kan bestille en til deg?
Kunde: Men dere selger jo mobilen her, og jeg kjøpte jo den her for ikke så lenge siden??
Jeg: Jo da, men da fulgte det vel med i esken da du kjøpte den?

Kunden tok den og skjønte hun hadde tabbet seg ut.

Ta lærdom eller le!

lørdag 26. juni 2010

Gjesteopptreden: Trenger "dings"

torsdag 24. juni 2010

Flere legitimasjonshistorier

Her om dagen leste jeg gjennom Ingrids artige legitimasjons-innlegg, og humret for meg selv. Da slo det meg at jeg faktisk har mange liknende historier på lager, og nå som det er sommer og sol og ”ølsesong” passer det jo fint å legge dem ut. I min butikk er vi veldig strenge når det gjelder legitimasjonsplikt (det burde alle butikker være!), og jeg blir stadig skjelt ut av sinte ungdommer som ikke får øl. Det er mange som ikke vet at man skal vise legitimasjon uoppfordret hvis man er under 23 år, for å si det sånn.

En gang kom det en guttegjeng inn i butikken. Jeg fulgte dem med øynene der jeg satt i utkikkstårnet mitt (dvs. kassa), og jeg skjønte raskt at ingen av dem var fylt 18 år. For det første så de ut som de var rundt 14-15, og oppførselen deres var mistenkelig. De småløp rundt i alkoholavdelingen, fniste nervøst og stakk hodene tett sammen. Plutselig sprintet nesten hele guttegjengen ut av døra – kun én av dem ble igjen. Til gjengjeld skulle han kjøpe fire sixpacks med øl. Jasså, tenkte jeg.

Jeg: Hei! Har du legitimasjon? 
Gutten flakket med øynene og klappet seg dramatisk på bukselommene.  
Gutt: Å nei, det har jeg visst glemt gitt! 
Jeg: OK. Da kan jeg dessverre ikke selge denne ølen til deg.  
Gutt: Men jeg er 18, altså! 
Helt sikkert.  
Jeg: Så lenge du ikke kan vise meg gyldig legitimasjon, får du ikke kjøpt øl.  
Gutt: Åh, kom igjen a! Vær litt grei! 
I så fall vil greiheten min koste meg jobben, din drittunge. 
Jeg: Hehe, jeg tror ikke det du. Jeg tror ikke at du er gammel nok til å kjøpe alkohol, heller.  
Gutt: Helvete!

Og det var enden på ølvisa for ham. Jeg var fornøyd. Det blir jeg også når jeg tar folk med falsk legitimasjon. Jeg er født og oppvokst der butikken min ligger, og takket være skolekatalogene vi fikk på ungdomsskolen, har jeg en viss oversikt over hvem i nærområdet som er yngre enn meg. Selvfølgelig vet jeg ikke hvem alle er, men jeg er veldig flink til å kjenne igjen folk jeg har sett på denne type bilder – og huske navnene deres. Faktisk er dette en av mine største spesialiteter her i livet. Eh, kanskje min eneste spesialitet. Uansett:

Snusgutt: Hei.  
Husker at han der er yngre enn meg. 
Jeg: Hei! Har du legitimasjon?
Snusgutt: Ja, her.  
Haha, det der er jo en av vennene hans. Likner ikke, en gang.  
Jeg: Eh, dette er ikke deg. Jeg kan ikke selge-
Snusgutt: OK, OK!   

Og så sprintet han ut, rød i trynet. Det er tydeligvis ikke så festlig å bli tatt med falsk legitimasjon. Noen måneder seinere kom fyren tilbake, med nok en snusboks i hånda. Denne gangen kunne han imidlertid bruke sitt eget bankkort – nå hadde han fylt 18.  

Jeg (med et smil): Jasså gitt, nå kan du bruke ditt eget leg altså?
Snusgutt (flau igjen): EHEHE, ja.   

Er det ikke irriterende med folk som kjenner igjen alt og alle, dere? Synd for mindreårige at jeg er en slik person.   

Av og til kommer legitimasjonen til tidligere klassekamerater på besøk:

Jeg: Hei, hei! 
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Hei.  
Jeg: Har du legitimasjon?
Åpenbart mindreårig gutt med masse øl: Jada. Her.

Jeg tar en rask kikk på kortet, og må øyeblikkelig anstrenge meg for å ikke begynne å le. Bildet på bankkortet er nemlig av Martin, en gutt jeg gikk i klasse med gjennom hele barneskolen. Faktisk så jeg ham nesten hver dag fram til vi begynte på videregående. Martin befinner seg for tiden i en annen by, der han studerer.

Jeg: Dette er ikke deg.  
Gutten begynner umiddelbart å flakke med blikket. Et klassisk tegn på at man bruker falsk legitimasjon.  

Åpenbart mindreårig gutt (nervøs): Jojo, det der er meg.  
Jeg: Nei, det er det ikke. Dette er Martin, som jeg gikk i klasse med i seks år.
Åpenbart mindreårig gutt (med tynn stemme): Åh… ja vel.
Jeg: Ja. Med andre ord får du ikke kjøpt øl av meg. Faktisk kommer jeg til å melde fra om dette til sjefen min, og hvis du prøver deg med falsk legitimasjon igjen…-
Åpenbart mindreårig gutt (rødflammet ned til halsen): Greit.  

Deretter spurtet han ut av butikken. Jeg ga meg selv en velfortjent stjerne i boka.

Moralen er: Ikke bruk falsk legitimasjon, det er strengt forbudt og kan få alvorlige konsekvenser for både deg og den du låner leg av hvis du er uheldig. Dersom du ikke er gammel nok til å kjøpe alkohol, får du pent vente til du blir 18. Det finnes dog andre (og hakket mer lovlige) måter å få tak i alkohol på selv om du er mindreårig. Det vet jeg alt om, tihi.   

Forøvrig kommer det også ungdommer som tror de ser så voksne ut at det ikke er noe vits i å ta med seg et bevis på hvor gamle de er. Som jeg skrev innledningsvis: Hvis du er under 23 år, er du faktisk pliktet til å vise legitimasjon uoppfordret. I hvert fall er du nødt til å ha med deg legitimasjon, slik at du har noe å vise fram hvis personen i kassa spør deg. 

Kjempehøy gutt: Halla! 
Hm, han der ser altfor ung ut i ansiktet til å være over 23. 
Jeg: Hei! Har du legitimasjon? 
Kjempehøy gutt: Nei, det har jeg ikke. Bussen min går om to minutter, jeg har bare med meg busskort. Det er jo bare tre øl! 
Jeg: Sorry, jeg kan ikke selge til deg hvis du ikke har leg.  
Kjempehøy gutt: Hallo! Du ser vel at jeg er over 18! Jeg har handla her mange ganger før! 
Eh, jeg har i hvert fall aldri sett deg tidligere.
Jeg: Jaha. Hvor gammel er du, da?  
Kjempehøy gutt: Jeg er 18 år, født i 91! Jeg går på Fagerborg! 
Hvilken skole du går på er vel strengt tatt ikke spesielt relevant. Du kunne gått på Harvard for min del! 
Jeg: Ja vel, det kan godt hende. Men så lenge du ikke har leg, kan jeg dessverre la deg kjøpe øl her. Du er nødt til å ha med deg legitimasjon når du er under 23 år!
Kjempehøy gutt: Faen ass, dette gidder jeg ikke!

Og så gikk han. Det var jo egentlig ikke noe poeng i å bli stående, heller. Om han faktisk var 18 år, er det umulig å vite. Øl fikk han i hvert fall ikke. Lurer på om han rakk bussen sin…   

PS! Har du kjempelyst til å sjekke ut dine egne kunnskaper om legitimasjonsbruk og ølsalg? Sjekk ut Ølsalgsskolen på http://olsalg.no/!

onsdag 9. juni 2010

Pin(s)eaften

Lørdag for snart tre uker siden, også kjent som pinseaften, hadde butikken jeg jobber i kortere åpningstid enn vanlig. De aller fleste butikker (unntatt Bunnpris og liknende kjeder med bittesmå lokaler) stengte tidlig på pinseaften. Dette var ikke noe jeg eller de andre ansatte hadde bestemt, tvert i mot. Faktisk er det en lov som bestemmer at butikker skal stenge tidligere. For å sitere en meget seriøs kilde (les: Wikipedia): ”Pinseaften må butikker over 100 kvadratmeter stenge senest klokken 16.00.”

Altså stengte min ICA presis klokka fire denne lørdagen. Imidlertid åpnet vi klokka åtte som vanlig – min kollega og jeg var på plass en halvtime i forveien. Jeg hadde vært på jobb kvelden før, og for å være helt ærlig gledet jeg meg ikke så fryktelig mye til å tilbringe ni timer i kassa. Men må man så må man – og jeg trøstet meg med at jeg skulle gjøre en skikkelig samfunnsinnsats denne dagen. (Og at jeg fikk hundre prosent tillegg etter klokka ett).  

Vel, vel. Det var, som det gjerne er når jeg har helgevakter, strålende vær fra tidlig morgen. Kundene lot vente på seg de første timene, og vi brukte tiden vår på å sortere vekk råtne pærer og druer i fruktavdelingen. Etter hvert kom det flere kunder på besøk, og til min store skrekk hadde mange av dem en ting til felles – utallige poser med pantegods. Panteautomaten vår er fryktelig liten og fryktelig følsom, og det skal ikke mye til før den piper hysterisk eller bestemmer seg for å spytte ut flasker det tilsynelatende ikke er noe galt med. Dermed sier det seg selv at den ikke blir spesielt fornøyd når enkelte kunder presser inn seksti-søtti flasker på kort tid. GNØEØRLEFHF, sier den da. Og deretter: DUT DUT DUT DUT DUT DUT DUT. Eller, enda verre: PIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIIIIP. Sistnevnte lyd, som er den verste lyden jeg vet om, betyr at panteautomaten er skikkelig sint og sur. Og da er det ikke alltid like lett å gjøre den glad igjen.

Pinseaften, fra nå av bedre kjent som ”Den store pantedagen”, ble med andre ord ingen stor fornøyelse. Det ble en del DUT DUT DUT og PIIIIIIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP, for å si det sånn. Panteautomaten hadde ingen god dag, og det hadde ærlig talt ikke jeg heller. Jeg var sliten og jobb-lei i utgangspunktet, og når kundene i tillegg begynte å stille irriterende spørsmål…

Sur kunde med 1500 flasker: Hvorfor fungerer ikke panteautomaten nå? Flaskene mine kommer jo bare ut igjen!
Jeg: Eh… faktisk vet jeg ikke helt hvorfor automaten ikke vil ta flaskene. Vent litt, jeg skal… -
Sur kunde med 1500 flasker: Vet du ikke hvorfor? Jobber du ikke her?
Jeg: HERREGUD NÅ ER JEG SÅ JÆVLA LEI AV Å FÅ DET SPØRSMÅLET! JA, JEG JOBBER HER!!!!!

Neida, jeg sa ikke det. Bare inni meg. Til tross for diverse pantegrusomheter (jeg blir fortsatt litt sint ved synet av en pantekunde) var det enkelte artige lyspunkter i løpet av de ni timene på jobb.

Gammel dame: Heisann! Du, er det ikke sånn at dere pleier å ha halv pris på påskegodt?
Jeg og min kollega i kor: EH… jooda. For to måneder siden. Nå er det pinse.

Kollegaen min (som er en servicemaskin av dimensjoner) fikk den gamle damen til å kjøpe en annen type godt i stedet. Da hun gikk ut av butikken litt seinere, fornøyd som få, fniste vi. Det begynner tross alt å bli en stund siden påskegodtet ble solgt til halv pris.

Som jeg sikkert har nevnt tidligere i løpet av dette (fordømt lange) innlegget – det var ikke spesielt mange kunder innom butikken på pinseaften. Ikke før klokka ble fem på fire. Noen av dere husker kanskje at vi skulle stenge presis klokka fire denne dagen? Vel, kundene kunne ikke brydd seg mindre. Her skulle det handles til den store gullmedalje, og alle vet jo at en lørdagshandel helst gjøres i sneglefart. På dette tidspunktet hadde jeg DUT DUT DUT og PIIIIIIIIP PIIIIIIIIIIIP i hodet, og bittelitt lyst til å komme meg hjem. Derfor vil jeg ikke akkurat påstå at jeg ble smørblid da kundene sprintet inn i butikken som om de var på jakt etter en skjult diamant.

Klokka ble fem over fire. Klokka nærmet seg ti over fire. Og vi hadde fortsatt ikke fått muligheten til å stenge. Butikken skulle vært stengt presis fire (jeg har et sterkt behov for å gjenta dette hundre ganger), og etter den tid brøt vi faktisk loven. For å være helt ærlig dreit jeg ganske langt i loven akkurat da, jeg brydde meg mest om meg selv og min egen stakkars kropp. Kollegaen min var også temmelig gåen, og vi bestemte oss for å lukke igjen skyvedøra slik at flere kunder ikke kunne slippe inn. Brydde folk seg om det? Gjett to ganger. Kundene glante dumt på døra, før de bestemte seg for å åpne den med hendene.

Jeg (henvendt til en dame med en unge på slep): Jeg beklager, men vi skal dessverre stenge nå.
Dame: Jada, jeg vet det. Skal bare ha et par ting!  

Deretter hentet hun en mini-handlevogn til avkommet sitt og trasket rolig inn i lokalet. Jeg hadde mest lyst til å samle både henne og alle de andre kundene inn i en håv, for så å kaste dem utover parkeringsplassen og le ondt. Akkurat dét lot seg naturligvis ikke gjøre, og som regel tenker jeg ikke slike tanker om kundene mine heller. Jeg var bare veldig sliten og lei. Butikken hadde vært åpen siden klokka åtte. Hvorfor måtte alle handle nå? 

Etter mye om og men, hundre tusen ”beklager, nå stenger vi” og intens service for å kvitte oss med de siste kundene, fikk vi endelig låst døra ordentlig. Mens vi tok oppgjøret og ryddet i butikken, kjørte det flere biler inn på parkeringsplassen. Enkelte folk kom bort til døra og banket på den og ropte hysterisk. Jeg holdt på å skrive ”HAHA, SUCKERS!!!” på en lapp og vifte den foran nesa deres, men jeg var litt for sliten til slike fantestreker. Da vi, nesten en halvtime på overtid, kunne forlate butikken for godt, møtte vi en dame på vei ut. ”Å nei, har dere stengt?”, sa hun. Vi nikket og beklaget i kor. For å si det sånn – fra min side var ikke denne beklagelsen spesielt ekte. Damen holdt nemlig en pantepose i hånda. Så trist at hun ikke fikk pantet da, gitt! Kjempetrist.

onsdag 26. mai 2010

Mimretid

Noen har etterlyst flere historier, og det blir selvfølgelig satt pris på. Imidlertid jobber ikke Ingrid noe særlig for tiden, og da dukker det ikke opp så mange historier. Mine kunder har oppført seg meget eksemplarisk i det siste, og det eneste jeg egentlig har å by på er diverse innlegg om hvor mye jeg misliker unger. Barn viser aldri eksemplarisk oppførsel når de handler hos meg, nemlig. Forøvrig synes jeg det er ganske traurig at bloggen aldri blir oppdatert, så nå slenger jeg ut en nokså gammel historie til dere:

ICAen der jeg jobber blir regnet som en ekte nærbutikk, og de aller fleste kundene som stikker innom er faste. Man blir ikke akkurat kjent med folk når man sitter i en butikk-kasse, men jeg får ofte hyggelige smil fra hundeluftere og andre turgåere når jeg en sjelden gang trasker rundt i området utenom arbeidstid. Imidlertid vil jeg ikke påstå at jeg faktisk kjenner noen av kundene mine, og det kommer jeg neppe til å gå inn for heller. Det får nesten være grenser.

I fjor var jeg, i likhet med flere av kollegene mine, avgangselev på videregående. Jeg brukte selvfølgelig ikke russebuksa mi mens jeg jobbet (bevare meg vel!), men det var likevel mange som fikk med seg at min tid som skolejente snart var over. Til og med kunder jeg ikke kunne huske å ha sett før.

Random kunde #1: Heisann! Sitter du her nå også, selv om du er russ?
EH, åssen vet du at jeg…?
Jeg (litt paff): Hehe, jada. Kan jo ikke skulke unna heller!
Random kunde #1: Nei, det er sikkert lurt å tjene litt penger innimellom også. Var du på Tryvann i helgen, da?
Hjelp. Hvorfor lurer han på dette?
Jeg: Ehe… nei, faktisk ikke. Men jeg drar nok opp dit natt til første mai, tenker jeg.
Random kunde #1: Kollegaen din, Andreas, er ikke han også russ? Jeg så dere sammen forrige uke!  
Herregud, nå begynner dette å bli creepy.
Jeg: Jo… han er det. Trenger du en pose, eller?
Random kunde #1: Ja takk! Pass på å ikke feste for mye disse ukene, da! Snart er det eksamen!
Er du moren min?
Jeg: Hehe… neida.

Litt seinere på dagen kom det en dame innom. Jeg gjenkjente henne ikke som stamkunde, men hun hadde åpenbart truffet meg en del ganger.

Random kunde #2: Hallo! Du jobber selv om du er russ, altså?
Enda en?
Jeg: Jeg gjør det, ja!
Random kunde #2: Jeg kan tenke meg at det blir deilig å slutte på videregående?
Jeg: Eh, jo da. Det blir fint.
Random kunde #2: Husker du på å lese litt til eksamen også?
HVORFOR bryr du deg om dette?
Jeg (litt freaka ut): Hehe. Jeg har nok ikke lest så fryktelig mye foreløpig, jeg tror… -
Random kunde #2: Men har du noen planer til neste år? Skal du studere, kanskje?
Jeg: Eh, jeg håper det. Jeg vet ikke helt om jeg klarer å komme inn på studiet jeg har søkt.
Random kunde #2: Åh, så du vil ikke ta et friår?
Jeg: Øhm, nei. Ikke hvis jeg kommer inn på studiet, i hvert fall.
Random kunde #2: Jaja, det kan jo sikkert være greit å studere litt da!
Jeg: Hehe, jada. Var det to poser du skulle ha?

Noen uker etter disse to... interessante samtalene, kom enda en stamkunde på besøk. (Til info: Han handler ikke hos oss lenger. Imidlertid fersket jeg ham i å gå inn på dustebutikken Prix for noen uker siden. Hva var galt med ICA, om jeg tør spørre?!) Han pleide bestandig å være veldig søt og hyggelig, men hadde en lite pen hårfrisyre. Denne dagen la jeg merke til at han hadde klippet seg, og den nye sveisen passet ham mye bedre.

Nyklipt kunde: Hei, hei!
Jeg: Hei! Så fin du er på håret!

Kunden rødmet kraftig, og stotret fram et takk og et "det er litt uvant, da" mens han raskt stappet varene sine i posen og forsvant. Det er tydeligvis ikke bare kassesittere som kan bli satt ut av kommentarer - kunder blir også pinlig berørt hvis butikkarbeidere slenger ut en bemerkning. Selv om den er av det hyggelige slaget.

:)

PS! Dette innlegget ble laget som utkast før helgen. På lørdag var det pinseaften. Da tilbragte jeg ni - 9 - timer på ICA. Tro meg, det kommer et nytt innlegg om kort tid.

torsdag 6. mai 2010

D for dårlig #3

Ingrid har skrevet et par innlegg om mer eller mindre ubrukelige kassearbeidere i Drammen. Og, tro det eller ei, det finnes middelmådige kassadamer i Oslo også!

For et par uker siden besøkte jeg en viss ICA Supermarked-filial. Ikke fordi jeg hadde så fryktelig lyst, men fordi jeg trengte å slå ihjel noen minutter fram til trikken min gikk. Ettersom butikken jeg selv jobber i er relativt liten (og koselig!), blir jeg ofte litt fascinert når jeg en sjelden gang er innom ICA Supermarked. Og forvirret. Etter fire-fem minutters intens trasking på jakt etter varene jeg skulle ha, var jeg endelig på vei mot kassa. I min egen butikk er det bare to kasser, mens ICA Supermarked har minst fire. Ergo ble det vanskeligere å vurdere hvilken kasse jeg ville komme meg raskt og greit igjennom. Med trikken jeg ønsket å rekke i bakhodet stilte jeg meg pent i kasse nummer tre, hvor det for øyeblikket bare var én kunde foran meg. ”Wuhu, nå har jeg valgt riktig kasse”, tenkte jeg. Vel… så feil kan man ta.

Kassadamen som satt bak disken jeg hadde valgt meg ut, var nemlig ikke av samme perfekte slag som Ingrid og jeg er. Da jeg kom bort til kassa hennes, var hun i ferd med å slå inn kundens eneste vare – en firepack med Pepsi Max. Disse pakningene har en diger strekkode på hver side, slik at de skal være enkle å slå inn. Til alle kassearbeideres frustrasjon er ikke pakningen strukket ordentlig rundt flaskene, og strekkoden for enkeltflaskene stikker gjerne ut. La meg illustrere:

Strekkodeløsningen gjør at man må være en smule forsiktig når man slår inn disse firepackene. Hvis ikke, er det svært sannsynlig at man slår inn både en firepack og en enkeltflaske i samme vending. Selv har jeg opplevd dette utallige ganger, og det vedder jeg på at kollegene mine også har. Damen i kassa på ICA Supermarked slo inn kundens firepack, og i samme slengen fikk hun med en enkeltflaske. Hun sukket oppgitt, trakk fram returnøkkelen sin, og fjernet enkeltflaska. Jeg så medlidende på henne, ettersom jeg jo vet akkurat hvor irriterende situasjonen er. Kassadamen bestemte seg åpenbart for å starte hele innslåingen på nytt, og løftet firepacken mot sensoren. Imidlertid var hun ikke rask nok, og en enkeltflaske ble på nytt slått inn. Igjen så hun seg nødt til å starte hele operasjonen fra begynnelsen, og igjen slo hun inn en enkeltflaske sammen med firepacken. ”Du må løfte firepacken når du slår den inn, ikke skyve”, holdt jeg på å si til henne. Men jeg holdt kjeft. Jeg er da ingen masete bedreviter-kunde, er jeg vel? På femte forsøk knakk kassadamen koden selv, og løftet firepacken etter å ha slått den inn. Kjøpet ble deretter gjennomført. Jeg, som hadde begynt å bli redd for at trikken skulle kjøre fra meg, ble lystigere til sinns. Dette kom til å gå bra. 

Jeg la de tre varene mine, blant annet en pose med røde plommer, på båndet. Jeg fulgte med på skjermen med et halvt øye, og rykket til da jeg så at kassadamen slo inn ”pasjonsfrukt” til nesten førti kroner. Pasjonsfrukt er ikke det samme som røde plommer, verken kode- eller prismessig.

Jeg: Eh… unnskyld? Nå tror jeg du slo inn noe feil. Det der er plommer, ikke pasjonsfrukt. 
Kassadamen: Hæ? 
Jeg: Du slo inn pasjonsfrukt nå nettopp. I posen min er det plommer.   

Jenta stirret på meg med et glassaktig uttrykk i ansiktet.  

Kassadamen: Æh, jeg forstår ikke helt…? 
DET VAR DA VELDIG, DA! 
Jeg (fortsatt vennlig): Altså – jeg la en pose med plommer på båndet. Du slo dem inn som pasjonsfrukt. Pasjonsfrukt koster mye mer enn plommer, det er derfor jeg reagerer. 
Kassadamen: Neeei… det tror jeg ikke.  
Hallo! Jeg jobber faktisk på ICA selv! Jeg vet at jeg har rett!
Jeg: Eh… faktisk jobber jeg også på ICA, så jeg vet hva ting koster. Og hvordan ting ser ut. Jeg skal ikke kjøpe pasjonsfrukt, men plommer. Du har nok dessverre slått inn feil. 
Kassadamen (peker på plommeposen nederst i kassa): Ja vel. Hent dem, da.  
Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.
Jeg: OK. Vær så god!

Av en eller annen merkelig grunn, bestemte kassadamen seg (nok en gang) for å annullere hele kjøpet og starte fra begynnelsen.

Kassadamen (peker igjen): Hent de andre varene også! Jeg trenger dem, de må slås inn på nytt.
Du er klar over at jobben din innebærer service? Hørt ordet før? Det er uansett du som har gjort en tabbe her, ikke jeg.  
Jeg (ikke like vennlig lenger): Jaha. Her.

Etter mye om og men var kjøpet gjennomført på nytt, nesten tredve kroner billigere enn forrige gang. Jeg presset fram et smil og et takk, før jeg stappet varene mine ned i veska og sprintet ut til trikken – som jeg rakk med et nødskrik. Det blir nok en stund til mitt neste besøk i denne butikken, men da vet jeg i hvert fall hvilken kasse jeg ikke skal stille meg i.

Hva synes dere, kjære lesere? Var dette ueksemplarisk oppførsel fra en butikkansatt, eller er det jeg som er i overkant ømfintlig?

mandag 3. mai 2010

D for dårlig #2

Ettersom det ikke er noen coopbutikker i Drammen går jeg som oftest på Ica Maxi. Ica Maxi er en grei butikk, de har passe stort utvalg (veldig mye Aas-brus, men det er Drammen). Men ikke minst fordi de slår til med – tamtam – ti-kronersmarked! Så her om dagen kjøpte kjæresten og jeg masse makaroni og pastasaus for en billig penge. Vi la på halvparten av maten på båndet, la en skillepinne på og la på resten. (Vi har cirkus felles økonomi.) Mens vi så en annen vei, slo kassajenta inn alt sammen på samme betaling – hun tok altså vekk skillepinnen og fortsatte.
Jeg: Eeh, vi skulle betale hver for oss.
Kassajente: Men det kunne jo ikke jeg vite!
Nei, så klart. Vi la jo bare på en pinne for gøy!

Jeg har hatt én fin butikkopplevelse i Drammen da. Det var i høst og jeg skulle ta ut hundre kroner. For å ta ut penger i butikken, må man kjøpe noe først. Det billigste butikker selger er poser, men denne gangen var fyren så grei at jeg slapp å kjøpe posen. Én krone spart er én krone spart.

søndag 2. mai 2010

Hilsen Ruth

For en stund siden fikk jeg en e-mail fra Ruth. Ruth jobber ikke selv i butikk, men hun er ofte i butikken for å handle. Stort sett syns hun de ansatte gjør en strålende jobb, og hun prøver å være en så hyggelig kunde som mulig. Men det er ikke alle som er like hyggelige som Ruth og det er en ting hun blir sur for, og hun skriver:

"Jeg er for en gangs skyld på min nærmeste Rema 1000 på dagtid og oppdager til min glede at de har mer å by på enn jeg trodde. Siden jeg hadde så god tid, vandret jeg mellom hyllene for å titte. Dette plaget tydeligvis en som hadde dårlig tid. I stedet for å unnskylde seg og be om å komme forbi, gikk han oppi ryggen min som en annen hissig italiener i trafikken. Jeg kjente det stakk en djevel i meg og gikk videre i rolig tempo. Til slutt så brøytet han seg forbi slik at jeg holdt på å falle, igjen uten å si et ord eller å se på meg.

Til tross for at han var en meget travel mann endte jeg foran ham i kassekøen, og det var to til foran meg. Ingen av oss hadde mye i kurven - dette plaget ham veldig. Noe han uttrykte høyt å ved rope etter flere til kassen. Så kom det en blid og kjekk jente, hvorpå han, som er sist i køen, rusher bort for å betale.

Jeg er daglig oppgitt over all uhøffligheten jeg treffer på, og i butikken møter man ofte de verste. Dette med ny kasse og splitting av kø er alltid interessant. Hvorfor mener sistemann at han skal være først i neste kø?"

Jeg fikk en lærepenge en gang jeg snek. Jeg hadde ganske dårlig tid, for jeg skulle på personalmøte og jeg bare kjøpe en tannbørste først. Tannbørster har sånn hard, skarp kant, men de er som regel ikke farlige.
Idet jeg skulle til og betale så jeg en full handlevogn komme mot kassen. Jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til å vente på det, så jeg hoppet over en kurv som sto på gulvet for å komme først. Jeg betalte og løp i vei til personalmøte. Men da jeg skulle ta opp låsekortet mitt fra vesken, skar jeg meg på tannbørstekanten. Jeg har smerteterskel på -30, så jeg trodde jeg skulle dø. Og det ville ikke slutte å blø!
På kontoret i butikken skal det være plaster, men den dagen var det ikke flere igjen. Så jeg brukte halve møtet på å slikke i meg blod fra fingeren min. Karma.

Alle som sniker burde oppleve noe sånt, så kanskje de lærer. Jeg har aldri sneket igjen i alle fall.

lørdag 1. mai 2010

D for dårlig

Dette skoleåret har jeg bodd i Drammen. Det sies så mangt om Drammen, men alt i alt syns jeg det en finfin by. Men én ting drammensere er veldig dårlige på: Kundeservice i dagligvareforretninger. Jeg har ikke handlet så mye at jeg har blitt stamkunde i noen av butikkene, men jeg da har prøvd ut en del.

En typisk handel i Drammen er slik:
Kassereren sitter i kassen og ser ned på båndet sitt. (Noen ganger sitter det ingen i kassen, men de kommer da etterhvert.)
Jeg legger varene mine på båndet og kassereren begynner å pipe dem inn. (Ikke noe "hei", eller et lite blikk engang.)
Om jeg er heldig spør den ansatte om jeg vil ha pose. Men ikke "vil du ha en pose?", bare "pose?" Viktig å spare på stemmen.
Jeg putter bankkortet i terminalen, betaler og går.

En gang spurte jeg om kvitteringen, og kassadamen bjeffet tilbake: "Ja, den kommer snart!" Så jeg har ikke turt å gjøre det igjen.

Det er ikke bare de unge, slappe deltidsansatte som overser meg, men også kassasjefer og godt voksne ansatte, folk som (jeg mener) burde vite bedre.

De to siste ukene har jeg tilbragt i Oslo, og ingenting er som å være i butikker hvor de ansatte ser på deg, sier hei og ønsker deg en fin dag idet du går. Selv Spar-gutten som sendte meldinger mens han ekspederte meg klarte å si hei og hadet.