Løsningen

Faksimile fra Aftenposten 14. januar 2009.

Mer om barn

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Barn er noen ufyselige små skapninger. Det er svært få ting jeg misliker sterkere enn barn. Dersom de ikke er i sovende tilstand eller på annet mystisk vis holder kjeft helt av seg selv, vil jeg helst ikke være i nærheten av dem. Javel, jeg kan godt innrømme at et mindretall unger (dvs. omtrent 0,3% av dem) er søte og yndige og generelt til å spise opp. Men barna som kommer og handler på Icaen der jeg jobber er definitivt ikke blant dette mindretallet.

Forrige fredag kom det to guttekrek inn i butikken og nærmest sprintet bort til godteriavdelingen. Der ble de både vel og lenge, og jeg trasket rundt i nærheten av dem for å passe på at de ikke stappet ting ned i lommene. Etter 20 minutter (!) med intens godterileting var de små basillene endelig på vei mot kassa.

Jeg: Sånn! Det blir 55 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: Hæ, så mye?
Krapyl #2: Vi har bare 50 kroner!
Tenkte jeg det ikke.
Jeg: Jaha. I så fall bør dere kanskje fjerne en ting?
Krapyl #1: Nja… hvilken da, i så fall?
Krapyl #2: Ikke sjokoladen, i hvert fall!

Guttene fortsatte diskusjonen borte ved godterihylla (takk og lov), og brukte denne gangen et kvarter på å bestemme seg. (Hvis noen lurer: Jeg ryddet i medisinskapet imens).

Jeg: Eh… nå ble det 62 kroner og 50 øre.
Krapyl #1: HÆ? Åssen kan det koste mer nå? Den tingen der er jo mye mindre enn den forrige!
Jeg: Hehe, det er dessverre ikke størrelsen på godteriet som bestemmer prisnivået.
Krapyl #2: Ååååh! Hva skal vi gjøre nå?!
FORLATE butikken og aldri komme tilbake? Vær så snill?
Krapyl #1: Ehm… vi får vel fjerne den siste tingen igjen, da. Nå gidder vi ikke mer.

Så gikk de – etter å ha tilbrakt nesten tre kvarter i butikken. Det var stille før stormen. Dagen etter var det nemlig lørdag, dvs. barnedag. Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe hvorfor enkelte foreldre ønsker å drasse med seg slike levende forstyrrelser når de skal gjennomføre lørdagshandelen.

I tolvtida, når rushet melder sin ankomst, kommer selvfølgelig fru Barnemaskin inn i butikken. På slep har hun med seg sine TRE barn, alle i gå- og snakkealder. De har dessuten svært ulike meninger om hva som skal kjøpes inn denne lørdagen. Er barn noen gang enige?

Avkom #1: Mamma, kan jeg få et Donaldblad? Mamma, kan jeg det? MAMMA!
Avkom #2: I så fall vil jeg også ha et sånt blad, mamma! Ellers er det urettferdig! Mamma, kan jeg også få, kan jeg det mamma?
Avkom #3 (for liten til å si noe særlig): MAMMA. MAMMA.

Den stakkars moren blir selvfølgelig nødt til å kjøpe tre tegneserier for å unngå tidenes hylekor. Etter omtrent femti år borte ved smågodtavdelingen – hvor de tre larvene selvfølgelig har meget forskjellige synspunkter på hvilke biter som skulle puttes i posen – beveger de seg mot meg. De to eldste barna forsvinner ned til enden av kassa for å plukke opp bladene sine når den tid kommer, mens den yngste holder seg hos moren.

Fru Barnemaskin: Har du lyst til å hjelpe mamma med å legge ting på båndet?
Neeeeei!

Men joooda. Her skal hjelpes. Den lille dotten bruker omtrent tretti sekunder på å legge én vare på båndet, og handlekurven er stappfull. Etter tre varer samler det seg kø bak dem, og kollegaen min må åpne en ny kasse. Det hjelper dessverre ikke så mye, for køen hos meg rikker seg jo ikke av flekken.

Fru Barnemaskin (ser på køen): Ojsann. Eh, kanskje mamma skal hjelpe deg litt…?

Hun tar melkekartongen ut av neven til ungen og prøver å legge den på båndet.
Avkom #3: NEEEEEEI! IKKE!!! GJØR’ SELV!! IKKKEEEEEEEEEEE!!!


For å gjøre en lang historie kort: Det tok sin tid før barnespetakkelet og den stakkars moren var ute av butikken. Antakelig kunne jeg reist fram og tilbake til Kina fem-seks ganger i mellomtiden. 


_____________________________________________________


Dette innlegget begynte jeg på i helgen, da jeg fortsatt var full av barnehat og –irritasjon. Mandag kveld kom det imidlertid en ung far på besøk, med en nydelig liten gutt plassert i handlevogna. Gutten sa ikke et ord, og jeg likte ham med det samme. Faktisk så godt at jeg smilte til ham. Og den lille ungen, kanskje tre år gammel, smilte tilbake og rødmet! Så snudde han hodet vekk med et litt brydd uttrykk i ansiktet, og mitt iskalde hjerte smeltet fullstendig. Jeg ønsker meg den gutten til bursdagen min. Men det tar nok en stund før jeg får egne barn:



Takk til Ingrid for perfekt videofunn!

Noen "Not Always Right"

Jeg bytter poseeske, det er litt tungt og krever begge hender. Kunden, som ikke er et barn, men en mann i femtiårene, ser det.
Kunde, irritert: Kommer du og tar tippinga, eller?
Jeg hinter til esken, og setter den fra meg før jeg kommer bort.
Meg: Beklager, har bare to armer.
Kunde: Det får du gjøre noe med!
…Selvfølgelig, mester, skal lage meg en robotarm til neste gang.

Meg: Vil du ha en pose?
Den gamle damen nikker, sånn ser det i det minste ut for meg. Jeg slenger ned en pose.
Mannen til den gamle damen: Ba vi om pose? Vi trenger ikke pose! Hvorfor fikk vi pose?
Meg: Da jeg spurte deg, så det ut som om du nikket.
Damen: DET GJORDE JEG FAKTISK IKKE!
Meg: Nei vel. Det er ikke noen big deal, skal du -
Damen: Det er helt tydelig!
Meg: Skal du ha retur på femti øre?
Damen og mannen går mens de lager surtgammeltmenneskelyd.
Nestemann i køen: Jeg skal ha pose. Jeg mener det, jeg skal ha pose.
Indre-Johanne: ILU, posemann.

Kunde jeg vil bli venn med #2

Det finnes en annen kunde jeg også godt kunne tenket meg å bli venn med. Noen ganger føler jeg at vi er litt venner også, for han er den eneste jeg tør å prate med – mer enn "har du medlemskort?" Han kjøper mye økologiske varer og har nesten alltid med seg handlenett. Jeg kommenterte det en gang og da svarte han at det var fordi "poser er for pingler", og jeg må jo si at jeg er enig. Men noen ganger har han glemt handlenettene hjemme, og da kan jeg si trøstende ting som at Solheim også bruker plastikkposer.

I julen sa han noe mer smart også: Bæreposer koster 90 øre per stykk og man bruker den gjerne én gang for så å bruke det som søppelpose. Om man kjøper et bærenett koster det ti kroner og man kan bruke det for alltid.

Men hva skal man da kaste søppel i, tenker du sikkert nå? Lett, du kjøper miljøvennlige søppelposer laget av mais til 30 øre per stykk.

Det tar ikke lang tid å spare penger på det, altså. Så tenk litt på det, du, her kan du spare både penger og miljø.

Kreditt-dritt

Bankterminalen i butikken der jeg jobber godtar ikke kredittkort. Ergo blir Mastercard, American Express og andre liknende kort dramatisk avvist dersom noen prøver å stappe dem inn i terminalen. At man ikke kan bruke kredittkort i butikken er selvfølgelig både trist og grusomt og forkastelig og uakseptabelt, men tro det eller ei - personen som sitter i kassa kan ikke gjøre noen ting med det. Hadde jeg kunnet knipse med fingrene eller på annet mystisk vis tryllet bankterminalen vår om til en kredittkortelsker, hadde jeg gjort det for lenge siden. Jeg lover.

Herr Kreditt: Hva, tar dere ikke kredittkort her?! Det går jo ikke an!
Jeg: Jeg beklager! Men det er en minib-
Fru Kreditt: Tar de ikke kredittkort? Hvordan skal vi få betalt da?
Herr Kreditt: ALLE andre butikker i området her tar kredittkort! Jeg har så å si aldri vært borti forretninger som ikke tar kreditt! Man kan jo ikke drive en butikk på denne måten!
Du kan godt ta over butikkdriften et par uker hvis du har veldig lyst?
Jeg: Beklager. Men det ligger en minibank ved 7-eleven, dere kan ta ut penger der og betale senere? Det går helt fint!
Herr Kreditt: Jasså? Hvor ligger denne 7-eleven-butikken hen, da?

Jeg forklarer Herr Kreditt veien til 7-eleven, og etter mye skrik og skrål fordi han må kjøre "helt dit" (dvs. hundre meter) tramper han ut av butikken. Jeg sitter igjen sammen med Fru Kreditt, som insisterer på å bli igjen og passe på de fem stappfulle bæreposene. Sistnevnte er fortsatt plassert nederst i kassa, og stjeler omtrent 80% av plassen der. Fru Kreditt tar opp mobilen sin og ringer til en venninne mens jeg ekspederer andre kunder. Litt seinere blir det kø, og jeg blir en smule irritert over den manglende vareplassen. Jeg prøver å kikke hintende på Fru Kreditt, men hun snakker bare i telefonen og later som jeg ikke eksisterer.

Jeg: Eh... unnskyld?
Fru Kreditt: Dere skal på hytta i helgen, altså? Så hyggelig!
Jeg: Unnskyld?
Fru Kreditt (oppgitt): Vent litt. JA, hva er det du vil?
Jeg (superblid): Jeg bare lurer på om du kan flytte bæreposene ned på gulvet? Jeg får ikke plass til andre kunders varer når de posene står oppe i kassa.
Fru Kreditt: Nei, vet du hva! Det er din feil at jeg blir nødt til å stå her og vente! Varene blir stående til mannen min kommer tilbake.
Hadde jeg hatt et balltre her nå...
Jeg: Åh... jaha. Greit.

Jeg kommer meg gjennom rushet på et vis, og blir glad når Herr Kreditt endelig trasker inn i butikken igjen.

Herr Kreditt: Det var kø på 7-eleven! Herregud så lang tid det skulle ta å handle litt!
Whatever. Kan dere gå nå?
Herr Kreditt: Si til sjefen din at dere må ordne en bankterminal som tar kredittkort!
Jeg: M-m, det kan jeg gjøre.
Eventuelt gjør jeg det ikke.
Fru Kreditt: Ja, for dette her går ikke altså!

Like etter at kredittparet (ENDELIG) hadde gått, kom det en ung fyr inn i butikken. Han betalte kontant. Der og da hadde jeg mest lyst til å kysse ham.


Til slutt vil jeg gjerne takke kunden som åpenbart syntes det var en god idé å stappe en Norgespakke i søppelkassa vår forrige lørdag. Dette var forsåvidt et artig påfunn, men ærlig talt. Det får være grenser. Jeg sørget for at esken ble most i pappressa på bakrommet i stedet.

Gjesteopptreden: Fra ferskvaredisken

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose, legge igjen en kommentar under eller sende en mail til ingrid@prosopopeia.org.

Denne historien er fra Malene.

Malene jobber bak ferskvaredisken i en dagligvare, og gjør sitt beste for å betjene alle tre avdelinger samtidig (delikatesse, ost og fisk). Alle avdelingene har sine egne rutiner, men det er en av dem som går igjen hos alle; smaksprøver.

Kjære kunde,

når jeg steller i stand brett med smaksprøver så er det for at du skal få lov til å smake på de ulike varene vi har i disk. Jeg prøver gjerne å gjøre dem delikate med pynt bestående av tomater kuttet i fine stjerner eller helt enkelt grønne salatblader. Smaksprøven i seg selv ligger pent adskilt i hvite skåler. Det jeg prøver å si er; pynten er ikke til å spises!

I tillegg til det opplagte (at det ikke lenger ser delikat ut) tenner du en liten kinaputt inni meg fordi jeg i tillegg til å være en perfeksjonist, har brukt tid og krefter på å dandere noe som nå ser ut som en slagmark. Takk skarru’ ha.

For å forhindre ytterligere destruksjoner ser jeg helst at du prøver å koordinere tommelen og pekefingeren din når du skal ta tak i matbiten, i stedet for å legge hele hånda di oppi maten; også av hensyn til de andre kundene som kommer etter deg og helst ikke vil ha ditt håndflateavtrykk på noe de selv skal putte i munnen. Dessuten bidrar du til rot, og rot = sinna Malene. Rot er også = misfornøyde kunder som klager, og disse = enda sintere Malene.

En annen ting når vi først er inne på dette med å ta hensyn til kundene som kommer etter deg – dine medsammensvorne om du vil kalle dem det, siden dere er en egen rase etter min oppfatning. Enkelte smaksprøver er av en litt flytende konsistens, som majonessalater, og her putter jeg et par plastskjeer oppi slik at du kan bruke dem til å legge rekesalaten oppå en kjeks. Det denne plastskjeen ikke skal brukes til er bestikk. Den er ikke der for at du skal kunne fylle den med rekesalat for så å putte den i munnen, og deretter sette den tilbake i salaten igjen! Sier hygiene deg noe?! Og de gangene jeg er heldig nok til å se dette (!), medfører du i tillegg pengetap i form av at jeg nå må kaste hele skålen med reker i majones for så å lage ny.

Tenk også litt over ordet ”smaksprøve”. Smak. Prøve. En smakebit. En liten test av hvordan maten er. Du prøver den ut.

Smaksprøver er altså ikke et synonym for ”treretters middag”. At en smaksprøve er god og du gjerne vil ha en bit til, helt greit for meg, men å tømme halve brettet fordi ”ah, detta smakte sabla godt!!” er ikke godkjent i min verden (og til dere som diskret fyller begge jakkelommene deres; I see you..!). Spesielt siden det er mitt ansvar å fylle på med mer mat. Det er her jeg vil nevne at jeg har andre arbeidsoppgaver i tillegg til å måtte fylle på mer for hver femte kunde som kommer forbi fordi dere forsyner dere av prøvene som om jeg er deres personlige kokk. Er det ikke vanlig barneoppdragelse at man skal dele med andre?

Og selv om det er tomt for smaksprøver, så ikke ta saken i egne hender. Vær så snill. Si i fra til meg! Ikke gå og hent nye varer fra diskene i butikken for så å åpne dem selv! Det er noe som heter ”uregistrert svinn” og den blir veldig stor hvis dere forsyner dere selv uten at jeg får det med meg og kan skanne varen dere nå har maltraktert i et forsøk på å få åpnet den.

Også har vi det motsatte; hvis du ikke liker smaksprøven er det egentlig bare to ting å gjøre. Enten kniper du øynene sammen og tar et dypt svelg (eventuelt ber om et glass vann hvis du har smakt på den sterkeste blåmuggosten vår) eller så hiver du den i søplebøtten som står ved siden av bordet.

IKKE legg den fra deg på smaksprøvebrettet igjen, inni serviettdispenseren, oppå glasset til ferskvaredisken, i varmeskapets selvbetjente del (du vet vel at ost smelter?!), i butikkhyllene, bak melken, eller i kassen.

I verste fall kan du gi den til meg, så skal jeg kaste den i søpla for deg. Jeg vil bare slippe å plukke opp halvspiste, gamle smaksprøver fra vilkårlige steder i butikken.

Helt til slutt vil jeg gi deg et lite tips:

Ikke putt en smaksprøve i munnen før du går over til ferskvaren for å si hva du vil ha. Om du av personlige grunner må gjøre det i denne rekkefølgen, tygg ferdig og svelg før du begynner å prate med meg. Det sparer oss begge for diverse pinligheter.

Takk.

Kunde jeg vil bli venn med #1

Denne bloggen skal ikke bare handle om dumme kunder. For det finnes ikke bare om dumme og teite kunder. Det finnes også noen riktig så greie. Som jeg godt kunne tatt med hjem, hadde jeg ikke vært så sjenert. Og så er det jo ganske upassende.

Diskusjonen om hvilken vei strekkoden skal legges har vi jo hatt allerede, men jeg tar det igjen. Jeg vet ikke om du har tenkt på det, det er så vidt jeg har tenkt på det, men hvor mye jeg faktisk bruker armene på jobb? I Norge er det ikke kultur for å sette strekkoden fra kassereren, noe som betyr at jeg må snu alle varene. Halvannen litere med brus veier mye, hele kalkuner veier mer. Og alt må jeg snu og vende på i åtte timer i strekk. Er det rart jeg får senebetennelse?

Noen ganger kommer det omtenksomme kunder. En venninne av meg som jeg jobber sammen med har i lang tid fortalt meg om den ene gangen hun fikk en kunde som snudde alt riktig vei. Og i julen kom han igjen! (Jeg regner med at det er samme fyren i alle fall.) Jeg la ikke merke til det før midt i kjøpet, men han stod og snudde på alle varene og satte dem forsiktig på båndet. Og så glad jeg ble, jeg ble helt varm om hjertet og det bruste litt i hodet. Men feig som jeg var turte jeg ikke si tusen takk, jeg følte meg mer teit som satte så stor pris på det. Jeg noterte meg dog navnet hans, jeg tenkte å sende ham et brev hvor jeg skrev hvor stor pris jeg satte på sånne mennesker som ham, men jeg turte ikke det heller. Det kunne jo kanskje misforståes som at jeg er en crazy stalker.

Men etter det kjøpet merket jeg at jeg ikke var sliten i håndleddene i det hele tatt. Det er deilig å få anledning til å løfte så lite som mulig.

Jeg har nå skjønt at det et flere mennesker som legger strekkodene riktig vei. Da vil jeg bare si: Jeg elsker dere alle sammen, og jeg håper dere vil komme i fødselsdagsselskapet mitt.

Gis bort: Kassedisker

Vil du øve deg til å bli en bedre kunde? Vil du øve deg på å stå i kø? Vil du øve deg på å smile pent, si hei og pakke i poser? På Finn kan du nå få to kassedisker (dog uten kassen), så du kan også invitere over venner og pakke varer om kapp. Ny drikkelek kanskje? Hentes i Halden, og om ikke du henter dem skal jammen jeg ha dem.

159 kroner per kilo

I fjor fikk jeg masse kjeft fordi "pinnekjøttet skal koste 129 kroner, hvorfor står det her at det kostet 367 kroner!". I år fikk jeg kjeft for kalkunen i steden for.

En dame kommer med tre esker hel kalkun. Kalkuner er ganske store og tunge og veier som oftest mer enn en kilo per stykk. Jeg slår dem inn og det blir en ganske stor sum:

Jeg: 743 kroner da.

Hun: Eeh, skal de ikke koste 159 kroner?

Jeg: Det er per kilo, men disse kalkunene veier rundt to kilo og en halv hver.

Hun: Ehehe, da tar jeg bare to, jeg.

High-tech

Jeg jobber i en ganske så high-tech butikk. Vi har cash guard og vensafe. Cash guard fungerer nesten som en kasse, bare at det ikke kommer en skuff med penger ut, som det gjør i butikken til Line. Dette betyr at om man mangler én krone, så går ikke kjøpet gjennom. Jeg som kasserer har ingen mulighet til å fullføre kjøpet – uansett. Og det er ikke som om jeg har masse mynter i lommen til alle verdens tider så jeg kan legge ut for kunder. Det som er bra med det, er at du som kunde alltid får tilbake riktig beløp, for jeg slipper å fikle med mynter.

I romjulen kom det en liten gutt og skulle kjøpe pepperkaker på tilbud, hele tre bokser.

Jeg: 7,50 kroner blir det.

Han putter på penger og mangler 50 øre.

Han: Jeg kan komme tilbake etterpå altså!

Jeg: Beklager, men du må ha ha nok.

Han gikk sin vei, tydelig ganske lei seg, men to pepperkakebokser rikere.

En annen gang kom det en mann som skulle kjøpe øl. Jeg var heldig, for han kom ikke til min kasse, men han gikk til hun som satt bak meg.

Hun: Beklager, men du mangler en krone. Du må ha nok penger, ellers går ikke kjøpet gjennom.

Og da klikket det for mannen. Han skrek og kjeftet, og da kassereren prøvde å forklare hvordan systemet fungerer, ble han enda sintere. Heldigvis kunne en bak i køen slenge inn en krone for ham så han ble fornøyd til slutt.

Men jeg hadde så lyst til å snu meg og si: Vet du hva, vi leker ikke butikk her.

Vensafe er en annen fin ting. Det betyr at jeg ikke har sigaretter og medisin i kassen, men at man først må gå til en grå maskin, trykke på det man skal ha, så kan jeg slå inn lappen og når man har betalt må man gå til en ny maskin hvor man får ut sigarettene sine. Det er ikke så komplisert som det høres ut, men det er fortsatt mange som ikke skjønner det.

Kundetype #1 kommer til kassen og sier sleskt: "20 Marlboro light!"

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Kundetype #1 går til automaten og trykker litt før han sier: Jeg skjønner ikke denne!

Vensafen er noe at det mest intuitive som noen gange er laget. Først trykker man på det man vil ha, sigaretter, snus, legemidler osv. Så kommer det opp hva slags merke du vil ha, og da trykker man (naturligvis) på merket man vil kjøpe. Så kommer det opp navn og bilde av alle typene vi selger. Da trykker man på den man vil ha. Og så kommer det ut en lapp med en strekkode som du gir til kassereren. Vanskelig? Nei.

I sommerferien var det bilde av varene på lappene også. Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men da jeg jobbet i julen, var bildene borte. Det ble lagt merke til av én kunde:

Kunde #2: Nå må dere jammen få på bilde på lappene igjen! Dårlig kaller jeg det!

Kundetype #3: Hei, 20 Marlboro Light.

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Kunde #3 går bort og ser dumt på den mens den trykker litt før den sier: Eeh, skal det være masse striper på skjermen?

Jeg: Da virker den ikke, så bruk den neste du.

Det kan være at det bare er jeg som er superintelligent, men når noe man vet skal gi en sigaretter er grønnstripete, så er det en liten sjanse for at noe galt med den.

Så jeg limte på en lapp hvor det stod "Virker ikke!" på den.

Kundetype #4: Hei, 20 Marlboro Light!

Jeg: Ja, da må du bruke automaten der borte.

Kunde #4: Eeh, det står at den ikke virker.

Jeg: Ja, da må du bruke den ved siden av... (Det er i alle fall fem – 5 – automater på rad og rekke ved kassene.)

Jeg har lyst til å gråte. Og når skal mennesker lære seg at det Marlboro Light ikke finnes mer, den heter Marlboro Gold.

Kundetype #5, ungt menneske: Hei, 20 Marlboro Light.

Jeg: Da må du gå i automaten der borte.

Han får det til og kommer med lappen.

Jeg: Har du legitimasjon?

Han: Eeh, ja. Jeg er over 18 da.

De er alltid over 18.

Indre-Jeg: Sorry, men når du er under 25 skal du vise leg uoppfordret, og særlig når du ikke vet hva røyken du skal kjøpe heter.

En annen ting med vensafen er at man må ha betalt varen før man får den ut av den andre automaten. At en vare en pepet inn betyr ikke at den er betalt. Noe også mange har problemer med.

Eksempel: To stykker handler, så mens jeg piper inn varer pakker den ene i poser og den andre går for å hente sigarettene.

Kundetype #6: Vensafen vil ikke gi meg sigarettene mine!

Jeg: Det er fordi den ikke er betalt.

Kundetype #6: Men du har jo pepet den inn!

Jeg: Ja, og så?

Kundetype #6: Men da skal det jo gå!

Jeg: Den må være betalt før du får den ut, den er ikke betalt når den bare er pepet inn...

Noen ganger tror jeg at jeg jobber i en barnehage.