Peanøttmannen

Det bør være ganske klart nå at det ikke er noe som heter "bare en melk" etter stengetid. Denne mannen skjønte det, men syntes at "bare en pose peanøtter" skulle gå fint.
Det er rimelig vanlig at en eller annen kunde finner det for godt å tasse rundt i butikken fem-ti minutter etter stengetid på leting etter den fineste pakken lettrømme eller (gud forby) øl. Det er sånn det er, og det må man leve med.
Men en dag, etter å ha vennlig, men bestemt geleidet ut den siste etterdilteren, slått inn alle pantelappene og vasket kjøttdisken en siste gang, ringte det på varedøra.
Rart, syns jeg og låseansvarlig, ettersom det ikke bare er feil tid for varelevering, men også feil dag. Vi ignorerte det, kanskje det var noen unger. Det ringte på igjen, en skikkelig masete "det brenner!"-plinging.
Vi åpner, fortsatt forvirrede, og finner en middelaldrende mann på andre siden. Han ser veldig sint ut. Har vi glemt å gi ham vekslepenger? Har vi låst datteren hans inni fryseren ved et uhell? Nei.

Mann: Har dere peanøtter?
Jeg: Ja, men vi er stengt.
Mann: Jeg må ha peanøtter.
Jeg: Sorry, da får du dra på 7/11, vi er stengt.
Mann: Men jeg vil ha peanøtter!
Jeg: Det var leit.

Dessverre er døren åpen nok til at han kan se inn på varerommet, der det selvsagt er peanøtter.

Mann: Jeg ser peanøtter der borte!
Jeg: Ja, vi har peanøtter. Men vi er stengt. Vi har stengt kassene. Klokka er halv ni.
Mann: Kom igjen, jeg gir deg en tjuings også gir du meg de nøttene.
Jeg: Sorry mac.

Til slutt ble jeg nødt til å smelle igjen døra. Han ringte på tre ganger til.

Vi er fortsatt med i Tordenbloggen, takket være dere flotte lesere. I dag er det ny cup, her kan dere stemme (x 2)!

Stem på oss!

Vi er med i Tordenbloggen 2010, og takket være dere har vi kommet oss til andre runde. I dag er det cup, 4 x bærepose mot SerendipityCat, vi håper på din stemme! Stem her, og husk at du kan stemme både i pollen og i kommentarfeltet.

Gratis poser til alle som stemmer på oss!

Den nye butikken

Med en (relativt liten) tåre i øyekroken kan jeg meddele at mine glansdager i nærbutikk er over. Sjefen min fikk tilbud om å ta over en annen Rimi-butikk, og jeg fikk lov til å være med på flyttelasset. Nå jobber jeg i en Rimi-sjappe som er ganske mye større, faktisk så stor at jeg ikke vet hvor halvparten av varene våre befinner seg. Flere av kollegene mine fra mini-Rimi har blitt med til den nye butikken, så jeg regner i grunnen med at jeg snart vil føle meg som "hjemme". Jobben er uansett den samme; jeg rydder hyller, setter ut varer og koper i kassa. Det vil si, en av kassene - nå har vi faktisk fire stykker. Et hav av valgmuligheter!

Den nye butikken har ingen parkeringsplass. Ergo er det ikke så mange som gidder å ta storhandelen sin hos oss, og jeg klager ikke. Det renner inn med folk hele tida, men det selges færre varer per kunde. Og ettersom butikken ligger nær et bomiljø med mange små leiligheter, er det få barnefamilier som stikker innom. Ingen barn, dere! Mine dypeste bønner er endelig hørt! Det har vært et par skrikerunger på besøk, men det er ingenting sammenliknet med min gamle arbeidsplass.

Det bor kanskje ikke så mange barnefamilier i området, men det er en viss annen kundegruppe som gjør seg bemerket. Partysvensker. Haugevis av partysvensker.

Jeg: Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Hø?
Jeg (saktere): Vil du ha kvitteringen?
Partysvenske #1: Vad säger du? Kvitt-?
Partysvenske #2: Kvitto, Johanna! Kvitto!
Partysvenske #1: Ah, kvitto! Nej, den vill jag inte ha. Hahaha, "kvitteringen"!

Personlig synes jeg "kvitto" høres hakket tåpeligere ut enn "kvittering", men det er nå meg. Mandagsvakta mi var ikke så preget av partysvenskene (med unntak av en fyr som skjelte meg ut fordi han misset ølsalget - ordene "fan" og "fitte" ble brukt hyppig), men på lørdag sprintet de inn døra. Samtlige skulle ha øl, så klart. Man blir jo ingen fullverdig partysvenske uten party! Ølskapene våre står rett ved inngangen, og her (most opptil inngangspartiet, altså) bestemte tre-fire partysvensker seg for å ha en heftig diskusjon. Om øl. Nærmere bestemt billigøl. Hvilket billigøl smaker best, hvilket billigøl blir man fortest full av, og hvilket billigøl kan man eventuelt blande med sprit? Dessverre fikk jeg ikke hørt hvilken øl som gikk av med seieren, men det virket som Borg lå godt an.

Enhver butikk har sin egen Fru Gjerrig, også denne. En lav, middelaldrende dame som brukte omtrent tjue minutter på å bestemme seg for å kjøpe en bitteliten sjokolade - en Bergene Melk på sikkert tre gram.

Jeg: Seks kroner er det for den.
Fru Sjokolade: NEI! Den koster fem kroner!
Jeg: Jaha? På skjermen min står det -
Fru Sjokolade: Jeg var her i går, og da kostet den fem! Dere har endret prisen!
Ærlig talt. Har hun virkelig tenkt å starte en krangel for én krones skyld?
Jeg: Javel. Men prisene forandrer seg nesten hver uke, det er -
Fru Sjokolade: Du har å gi meg sjokoladen til fem kroner! Det er et prinsipp!
Kunder med prinsipper er de jeg liker aller best. Virkelig.

Jeg skjønner at det ikke er noe vits i å diskutere med denne dama. Hun skal ha mikrosjokoladen sin for en femmer, og hun kommer ikke til å forlate butikken før hun får det som hun vil. Imidlertid har jeg ingen returnøkkel og blir dermed nødt til å rope på kasselederen. Hun befinner seg på lageret og bruker litt tid på å komme seg tilbake til kasseområdet. I mellomtiden står gjerrigknarken med armene strengt i kors og glaner olmt på meg. Jeg glaner nesten like olmt tilbake, for nå blir det selvfølgelig kø. En lang kø som lett kunne vært unngått. Demonstrativt roper jeg på en kasse til. Kundene i køen ser oppgitt på hverandre fordi det ikke skjer noe, og en ung jente spør meg hva som egentlig er problemet. Jeg trekker på skuldrene og har lyst til å si noe svært stygt om Fru Sjokolade, men holder kjeft. Endelig kommer kasselederen med returnøkkelen. Jeg fjerner sjokoladen til seks kroner og slår inn en diversevare til en krone mindre.

Jeg: Sånn!
Fru Sjokolade: Koster den fem kroner nå?
J.A.
Jeg: Jada, det gjør den.
Fru Sjokolade: Skulle bare mangle!

Og deretter marsjerer hun ut av butikken med sjokoladen i neven. For min del kan hun godt få diabetes.

Hei, hå - nå er det jul... allerede

På Facebook finnes det utallige grupper som skriker ut sitt hat mot jul i oktober. ”Nei til jul i oktober” har over 48 000 medlemmer, og jeg må si jeg er både imponert og rørt. Det er så flott å se så mange engasjerte mennesker! Og et så viktig og meningsfylt tema, da gitt! Kjør debatt, liksom!

Vel, vel. Kommende julefeiring blir min fjerde som butikkansatt, og til dere som ikke visste det fra før – butikkmedarbeidere er selvfølgelig ansvarlige for at pepperkaker, julegodis og julebrus havner i hyllene allerede i oktober. Det er med andre ord helt riktig å komme bort til oss, skjelle oss ut etter alle kunstens regler og generelt klage til krampa tar dere.

Dame med sykkelhjelm (slenger en boks pepperkaker på disken): Hallo! Selger dere slikt allerede, altså?

Jeg: Eh, ja. Julevarene kom faktisk to uker tidligere enn planlagt i år! Og vi er nesten nødt til å sette dem ut, ellers - … 

Dame med sykkelhjelm: Jeg synes det kommer tidligere og tidligere for hver år, jeg! Det er jo ikke noe koselig å spise pepperkaker i oktober! 

Jeg: Nei, jeg er vel for så vidt enig med deg i det. Men… - 

Dame med sykkelhjelm: Helt forkastelig, er det! Det kan da ikke fortsette sånn! Kommer pepperkakene i september til neste år da, eller? Og juletrærne i oktober? Håh!

Jeg (vet ikke hva jeg skal si): Hm, ja, det kan man jo lure på… 

Dame med sykkelhjelm (peker på pepperkakeboksen): Skal du ikke slå den inn?

Jeg (litt paff): Eh? Skal du ha den?

Dame med sykkelhjelm: Selvfølgelig skal jeg det! Hvorfor tror du ellers jeg legger den på rullebåndet?

Jeg: Åja, jeg beklager. Trodde bare at… nei, glem det. 

Dame med sykkelhjelm: Ungene er så glad i de kakene, skjønner du! Og de koster jo bare ti kroner boksen!

Jeg: Jasså… jeg skjønner.

Jeg håper hele familien nøt pepperkakene! Et par dager senere var jeg på jobb igjen, og etter en stund i kassa kom det en liten gutt bort i meg. Han lurte på om vi hadde julebrus. Det kunne jeg forsikre ham om at vi absolutt hadde, og trasket deretter bort til det gigantiske julebrustårnet som var plassert midt i butikken. Tomt. Ikke en julebrusflaske å se. På to-tre dager hadde kundene drukket opp hele bruspallen vår. Et par timer seinere fikk jeg enda en juleforespørsel.

Stresset dame: Selger dere ikke julekalendere her?

Jeg: Nei, dessverre. Ikke ennå. Men de kommer nok om ikke så lenge, antakelig i begynnelsen av november. 

Stresset dame: Det hjelper jo ikke meg så mye, jeg trenger kalenderen i morgen!
Høh? Hvorfor det?
Jeg: Hm, åja. Beklager.
Stresset dame: Søren altså!

Jaja, dere. Nå er det bare en liten måned igjen til jula faktisk setter inn. I skrivende stund selger butikken min julebrus, julekaker og julemarsipan i store mengder. Julekalenderne har kommet, ekle sjokoladekalendere til ti kroner, og de selges i bøtter og spann. Ribba vi hadde på tilbud for et par uker siden, ble utsolgt etter få dager. Julesylte, lutefisk og julepølse slenges opp på rullebåndet. Juletallerkenen til Fjordland også. Forbrukerne setter åpenbart pris på både julegodter og -kjøttvarer. Er det egentlig så rart at julevarene slippes i oktober og november, når de blir utsolgt gang på gang? 



Jeg bare spør.

Gjesteopptreden: Kjøpt og betalt

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Christine.

En eldre fyr har handla noe som tilsvarer to nesten fulle bæreposer.
Jeg: Får du med deg alt?
Jeg hjelper til å pakke de siste varene.
Han: Ja, hvis du hjelper meg ut med det, så.
Jeg: Klart jeg kan det.
Vi strekker oss litt for kundene.

Jeg bærer posene halvveis ut av butikken da han kommer på at han har en pantelapp. Jeg løser inn lappen mens han tusler mot bilen.
Ute ved bilen gir jeg ham pantepengene.

Han: Nei, de kan du få siden du er så snill og hjelper meg ut til bilen.
Jeg: Jeg kan ikke ta imot...
Han: Hvorfor ikke?
Jeg: Øh.. jeg vet ikke...
Han: Nettopp.

Etter fire forsøk på å gi ham pengene ga jeg opp og putta de 12 kronene i lomma.

Jeg: God helg da! Så ses vi helt sikkert neste gang du skal handle!
Han: Ja, det tar nok litt tid å bli kvitt detta.
Han peker mot varene.
Jeg (spøkefullt): Da ses vi om en ukes tid da.
Han: Ja, med mindre du vil komme hjem til meg da.
Jeg: Øh... Jeg jobber jeg vettu.. he...he...
Han: Men du er vel ferdig en gang?
Jeg: Og så har jeg en hund som jeg må hjem til.
Her ble det en fryktelig pinlig stillhet.
Jeg: Jeg må nesten gå inn og jobbe igjen, jeg. God helg 'a!

Jeg måtte ta meg sammen for ikke å løpe inn. Men jeg fikk 12 kroner da. Og hvis du ser bort fra hans nederlag ved å bli avvist (av en som er 40 år yngre, det ikke burde kommet som et sjokk), tror jeg dagens han ble bedre av at jeg var snill og grei.

Gjesteopptreden: Hagesenter

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Ole som jobber på hagesenter, et sted hvor kundene nesten er litt for blide og hyggelige.

I motsetning til det å jobbe i en dagligvarehandel har man på et hagesenter mye mer dialog med kundene og vi selger i tillegg så mye forskjellig og det er vanskelig å ha kunnskap om alt (i og med at kundene bruker alt i fra egenlagde navn til latinske navn på alt fra planter til gjødsel, frø, redskaper, osv.) er det mange som forventer det. Likevel går det som oftest greit – jeg er faktisk utrolig glad i jobben min.

Men - en ikke så voldsomt herlig mandag ettermiddag i mai (som er den travleste tiden i året) da køene til de tre kassene vi har – og betjente – stod nesten femti meter lange, kom det en eldre mann til min kasse. Med seg hadde han en pose fra vårt hagesenter og hver gang dette skjer får jeg lyst til å bare rope
"NEI GÅ VEKK, GÅ UT, VIL IKKE SE NOE BYTTELAPP, DU FÅR IKKE PENGENE TILBAKE".
Men dette er da ikke et alternativ, så jeg smilte da han kom mot meg.

Jeg: God dag!
Mann: Hei. Jeg skulle ha byttet disse her.
Han viser frem seks Gardena-koblinger, sånne som er til hageslanger.
Jeg: Ah, ja, men det skal nok gå bra
De lå i emballasjen og han viftet med kvitteringen.
Jeg: Bare finn deg noen nye i hylla og kom til kassa igjen, så ordner vi det.
Mann: Ah, må jeg stå her i denne køen igjen? Ja vel, greit.
Jeg: He-he, ja jeg beklager, det er litt hektisk her på denne tiden av året.

Mann finner det han skal ha og stiller seg i køen igjen.

Jeg: Ja, du fant deg noen nye?
Mann: Ja. Jeg skal bytte de jeg hadde med, i noen med andre dimensjoner.
Jeg løfter de andre koblingene opp av posen han hadde med, inkludert en som ikke hadde emballasje.
Jeg: Det skal nok gå bra med de fem, men denne kan jeg ikke gi deg noe bytterett på.
Jeg løfter opp koblingen som ikke har emballasje.
Mann: Du tuller med meg, ikke sant? Jeg er god kunde her og har sikkert handlet her for flere tusen!
Den dagen Rimi gir meg spesialbehandling for det skal jeg gi deg forståelse for den kommentaren.
Jeg: Det gjør ingen forskjell hvor mye du har handlet for, vi får ikke solgt den igjen. Beklager.
Mann: Jeg skal bytte den!!!
Jeg: Nei, det går ikke. Det er ikke vår feil at du har tatt den ut av emballasjen.
Mann: Jo, det... FAENS DRITTSERVICE!
Jeg: Nei, det er det ikke. Men du skal ha de andre, eller? (Smiler med sammenbitte tenner)
Mann: Hmpf.
Jeg: Ja, de nye koblingene du valgte deg var dyrere enn de andre. Det blir 154,50.
Mann: Herregud for en drittbutikk dette er.
Han trekker kortet.
Jeg: Kvittering? Ha en fortsatt god dag!
Jeg kvitrer og smiler så bredt at jeg ser nesten dum ut.

Jeg ble så sint av denne mannen at jeg frivillig spurte om pause og gikk for å skure kundetoalettene.

Gjesteopptreden: Kunden har alltid rett - uansett

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan enten nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com

Denne historien kommer fra Bea som jobber i bokhandel.

Bøker er en populær julegave, og bra er det, for folk burde lese mer. Det er allikevel ikke alltid at mottaker blir like begeistret for gaven, men det er ikke noe problem, det er bare å bytte den (i hvert fall så lenge du har byttelapp, men det er en annen historie). Kunden jeg nå skal fortelle om, hadde byttelapp. Flott. I og med at han var så flink at han hadde husket byttelappen, antok jeg ham for å være en snill og grei kunde, smilte, ga ham tilgodelappen og kvitteringen på returen, og tenkte ikke mer over saken.

Før vi går videre i historien, kan litt bakgrunnsinformasjon være nyttig. Du vet når du handler på Rema, skal ha varer for 50 kr og betaler med en tohundrelapp? Da får du 150 kr tilbake. Det står da på kvitteringen hvor mye du har fått tilbake. Samme, enkle logikk gjelder også for tilgodelapper. Du returnerer en bok, på kvitteringen står det at du har fått en tilgodelapp tilbake, der summen av vekslepengene vanligvir står. På samme måte som Rema-kvitteringen ikke gjelder som 150 kr, gjelder tilgodelappkvitteringen ikke som en tilgodelapp. Det er det derimot ikke alle som forstår. De fleste sier dog "Åh, beklager, her har du tilgodelappen" eller "Åh nei, da har jeg glemt tilgodelappen hjemme, her har du penger" når jeg forklarer dem dette, og saken er ute av verden. Om det bare alltid var så enkelt.

Kunden fra første avsnitt, la oss heretter kalle ham Mr. Tilgode, kommer til kassen med en bok han har valgt seg ut. Jeg slår den inn, og han rekker meg kvitteringen på tilgodelappen han fikk tidligere.

Jeg: Åh, dette er kvitteringen på returen. Har du tilgodelappen?
Mr. Tilgode: Hva? Du fikk den jo der.
Jeg: Nei, dette er bare kvitteringen. Jeg trenger tilgodelappen jeg ga deg for å kunne trekke fra beløpet.
Jeg forklarer ham så det samme jeg forklarte dere i sted.
Mr. Tilgode: Vel, da har du gjort feil, for jeg er HELT BOMBESIKKER på at jeg aldri fikk noen annen lapp en denne.
Det hender dog at jeg husker én spesiell kunde veldig godt, og dette er tilfellet her. Jeg husket godt at jeg hadde gitt ham tilgodelappen, og i tillegg spesifisert at det var forskjell på kvittering og tilgodelapp.
Jeg: Jeg husker godt at jeg ga deg tilgodelappen, du kan ikke se etter i lommene? Kanskje den har gjemt seg bort i lommeboka?
(Åh, som jeg hater munterhetsfraser som den siste).
Mr. Tilgode: JEG ER HELT SIKKER PÅ AT JEG ALDRI HAR FÅTT NOEN ANNEN LAPP, HØRER DU, JEG HAR KRAV PÅ DISSE PENGENE!
Jeg: Jeg kan dessverre ikke gi deg avslag uten å ha bevis på det.
Og det kan jeg jo ikke heller. For det første blir det vanskelig å forklare for sjefen, for det andre blir det diff på kassa og surr på regnskapskontoret, for det tredje har han sannsynligvis tilgodelappen ett eller annet sted og vil da kunne bruke den på nytt, og for det fjerde er jeg i hvert fall ikke snill mot så sure folk.
Mr. Tilgode: Vel, da skal jeg I HVERT FALL ha tilbake boken jeg returnerte.
Men, i og med at vi nå har kjøpt den tilbake i bytte mot hans tilgodelapp, går selvsagt ikke det.
Jeg: Jeg kan dessverre ikke ...
Mr. Tilgode: (Han lener seg inn over disken, rager over meg, og skriker så håret mitt blafrer bakover) HVA ER DET DU SIER? GÅR DERE INN FOR Å STJELE FRA MEG HER?
Søren, tatt på fersken! Vi har skiftet strategi – nå skal vi bli rike på å svindle kunder ved å nekte dem å bruke tilgodebevis.

Slik fortsetter det en stund. Køen blir lengre og lengre, de andre kundene mer og mer utålmodige, og jeg reddere og reddere. Plutselig kommer dog en tredjepart inn i samtalen: hans kone. Hun har nemlig funnet tilgodelappen. Han hadde gitt den til henne.

Mrs. Tilgode: Her er den, jeg hadde den visst, hehe ...
Jeg: (Nå med et overanstrengt smil og morderiske tanker) Flott, da trekker vi den fra her, sånn, da blir det 50 kroner å betale.
Mr. Tilgode: HVA? JEG HAR ALDRI FÅTT DENNE TILGODELAPPEN! DET ER BARE SVINDEL OG TØV! JEG HAR ALDRI, ALDRI FÅTT DEN DER TILGODELAPPEN!
Han styrter ut av butikken med posen i hånda, og jeg tenker at Gud, så deilig det må være så sikker på seg selv at man har rett, uansett hva.

Su(p)re epler

Uke 43, dere! Fest og moro fra dag én, både på Rimi og hos ICA Supermarked. Hos oss var det megatilbud på smågodt i løsvekt, mens ICA hadde superuke. Åh, superuke... jammen glad jeg er kvitt den dritten. Det vil si - jeg trodde jeg var kvitt den dritten.

Kåpedame (som ikke står i kø, men skviser seg inn foran kassa likevel): Hallo der!
Jeg (som slår inn varer for harde livet - det er rushtid): Ja?
Kåpedame: Er det sånn at dere har kjøttpålegg til reduserte priser i dag? Førti prosent eller noe sånt?
Jeg (prøver å oppsummere ukas tilbudsvarer): Eh... nei, jeg tror ikke det? Det høres ikke kjent- ...
Kåpedame: Men jeg fikk en avis i posten hvor det sto at det var tilbud på kjøttpålegg i dag! Nye tilbud hver dag hele uka, førti prosent rabatt!
AHA! Superuke hos ICA! Kjenner meg igjen!
Jeg: Åja! Det høres ut som ICAs superuke! Vi har ikke de tilbudene, dessverre.
Kåpedame: Jasså? Men er ikke dette ICA, da?
Joda, jeg sitter her med Rimi-klær fordi jeg synes de er finere enn ICAs uniformer.
Jeg: Nei, butikken ble til Rimi i september. Men det er en ICA Supermarked på Storo Sent- ...
Kåpedame: Så dere har ikke tilbud på kjøttpålegg, altså?
N.E.I.
Jeg: Nei, dessverre. Men du får dem altså hos ICA!
Kåpedame: Hvorfor har ikke dere tilbud på disse varene? Rimi selger jo de samme varene som ICA gjør?

Det blir stadig vanskeligere for meg å ekspedere haugevis med kunder samtidig som jeg må diskutere Rimi/ICA-problematikk med denne dama. Jeg begynner å bli en smule lysten på å bli kvitt henne.

Jeg: Vi har faktisk ikke like mange varer som ICA. Kjedene samarbeider jo på et vis, men vi har ulike tilbud og ulik pris på varene våre.
Kåpedame: Men hvorfor kan ikke dere også ha sånn superuke, da?
Og hvorfor kan ikke du akseptere at du er på besøk hos feil kjede?
Jeg: Eh, det vet jeg ikke. Men som sagt, ICA Supermarked ligger på Sto- ...
Kåpedame: Jeg gidder ikke kjøpe noe her hvis dere ikke har kjøttpåleggtilbudet!

Og dermed masjerer hun småsnurt ut av butikken. Kanskje like greit.

Rimi hadde imidlertid flere gode tilbud i uke 43, blant annet smågodt. 6,90 pr. hekto, perfekt timet til Halloween-hysteriet i helgen. (ICA solgte smågodt til 7,90, akkurat som det er noe å skryte av! Alle på Rimi lo av dem!)

For dem som ønsket en litt sunnere lørdagssnacks, kunne vi tilby norske, saftige epler til 14,90 pr. kilo. Kundene digger de norske eplene våre, faktisk fikk jeg positive kommentarer flere ganger i løpet av uka. Imidlertid selger vi fortsatt røde, utenlandske epler til normalpris, og disse kan muligens likne bittelitt på de norske. En middelaldrende dame, heretter kalt Fru Bedreviter, syntes i hvert fall det. Hun lasset flere kilo epler opp på disken, og ble særdeles furten da hun tok en kikk på kvitteringen i etterkant.

Fru Bedreviter: HALLO! Disse eplene er da på tilbud nå, til 14,90? Det står 24,90 her på kvitteringen!
Jeg: Ja, du har kjøpt utenlandske epler. Det er de norske eplene som selges til 14,90.
Fru Bedreviter: Men jeg har da kjøpt norske epler?!
Jeg: Eh, dessverre. Du har kjøpt de utenlandske. Men de ser jo ganske like ut, så det er ikke så rart at du tok fe- ...
Fru Bedreviter: TROR DU IKKE JEG VET HVILKE EPLER JEG SELV HAR PLUKKET UT OG KJØPT?!
Tror du ikke jeg vet hvilken epletype som er på tilbud?
Jeg: Eh, joda. Men du har faktisk kjøpt de utenlandske eplene.
Fru Bedreviter: Nei, det har jeg ikke! Disse er norske, det kan da hvem som helst se! Og jeg vil ha dem til riktig pris!

Nok er nok, også for en tålmodig butikkansatt. Det står flere kunder i kø, og jeg har rett og slett ikke tid til å fortsette denne tåpelige diskusjonen. Jeg griper tak i damas eplepose, strammer plastposen rundt ett av eplene og peker på klistremerket.

Jeg: Pleier det å være Südtirol-merker på norske epler, eller? Jeg tror nok jeg har rett når jeg sier at du har kjøpt de utenlandske.
Fru Bedreviter: Åh. Du har vel et poeng der. OK. Hm. Ehe, ha det bra!
Jeg: Ha det!
Haha, PWNED!

Moralen er: Ikke tro at du vet mer om epletyper enn butikkansatte. Sistnevnte er ikke så dumme som de ser ut til.

Gjesteopptreden: En helt vanlig godtepose

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Silje som jobber i en Meny-butikk.

En eldre dame kommer inn i butikken og spør høyt: «Har dere godtepose?»

Jeg: Hva slags godtepose tenker du på da?
Dame: Sånn vanlig svart godtepose.

Jeg tenker så det knaker for å prøve å forstå hva det er hun kan mene.

Jeg: Hva er det i den godteposen da, er det sjokolade i den?
Dame: Nei det er ikke sjokolade i den. Hallo, jeg spør etter en helt vanlig godtepose.

Jeg er fortsatt ikke sikker på hva dama tenker på, men tar henne med bort i godteriavdelingen. Vi har sjokolade adskilt fra annet godteri, og vi går jo da bort til hylla med annet godteri.

Jeg: Kan det være denne du tenker på?
Jeg viser henne en «Godt og blandet»-pose
Dame: Kan det være så vanskelig da? Jeg skal ha en helt vanlig godtepose!

Etter mange forsøk på ulike godteposer sier damen: Men den pleier å stå på andre siden.

Med andre ord der sjokoladen står.

Jeg: Men der står det jo bare sjokolade, og du sa jo det ikke var sjokolade i den?
Dame: Nei, det er ikke sjokolade i den. Men det hender det er noe karamell i den, og den pleier å stå på øverste hylle på andre siden.

Så vi tusler over til sjokoladehylla og jeg vrir nok en gang hjernen min for å finne ut hva det kan være hun mener. Jeg prøver å tenke typisk ”eldre dame” og kommer på tanken av Twist.

Jeg: Er det Twist du mener?
Dame: Nei, det er det ikke! Det er en vanlig godtepose!

Jeg finner fram en Twist-pose og viser henne.

Jeg: Er det denne du mener?
Dame: Ja, der er den, ja! Helt vanlig godtepose!

Når i alle verden ble Twist noe annet enn sjokolade? Og når i all verden begynte man å kalle det «en helt vanlig godtepose»?

Noen dager etter dukket dama opp igjen. Denne gangen var det krokan-is på pinne hun skulle ha. Krokanis på pinne finnes ikke – så vidt jeg vet, men hun mente hardnakket på at det var det hun skulle ha. Etter mye om og men viste det seg at det var en PinUp hun skulle ha…

Gjesteopptreden: Falske poser

Har du en god butikkhistorie? Har du noe du vil dele med verden? Vi tar gjerne imot gjesteopptredner! Du kan nå oss på Twitter @vilduhapose eller sende en mail til begredelig@gmail.com.

Denne historien kommer fra Eva Ceclie som har jobbet halvannet år på ICA.

Når man jobber i matbutikk møter man ganske mange spesielle kunder. Et eksempel på det er en av våre stamkunder, som kjennetegnes ved at han bare har en halv brille på seg, pluss lukten av han som kan kjennes mange meter unna. Han kjøper seg alltid en flaske med cola og en sjokolade, og hver eneste gang, uansett om jeg har gitt han pose eller ikke, så strekker han seg over kassa for å ta en pose selv. Men han tar ikke bare en, han drar til seg fem, seks stykker, før han velger ut en av dem i midten som han putter varene sine i. Resten av posene lar han bli liggende nederst ved kassa. Ikke bare er det veldig irriterende, men jeg har også lurt på om han hadde noen spesiell grunn til å gjøre det, så her om dagen fant jeg ut at jeg var nødt til å spørre:

Jeg: Trenger du mer enn en pose til det der?
Han: Neida, bare en!
Jeg: Å ja... Hvorfor tar du så mange da?
Han: Det er noe feil med dem, skjønner du.
Jeg: Hæ? Er det noe feil med posene?
Han: Ja! Noen er ekte, og noen er flaske...
Jeg: Falske mener du?
Han: Ja, nettopp! Jeg har merket det mange ganger!
Jeg: Å ja... Skjønner...

Så der har vi forklaringen! Falske poser er jo ikke bra.